Kartet viser noen av de bratte mulighetene i Tromsø by og på Kvaløya. Tabellen under gir tilgang til rute- og områdebeskrivelser.
Klikk på navnet for å se en beskrivelse av området. Noen av pekerne tar deg til andre nettsteder, så som "Kvaløya Archives".
| 1. Skattøramuran | 2. Lunheim | 3. Lyfjorddalen | 4. Sjurfjellet | 5. Korteidet |
| 6. Ressekallan [2] | 7. Hollenderan [3] | 8. Blåmannen [4] | 9. Småbakkan | 10. Lillebaugen |
| 11. Grøtfjordklumpan [5] | 12. Nonstind | 13. Tårnpilaren | 14. Smørklatten | 15. Mellomtind |
| 16. Gullknausen [6] | 17. Storstolpan | 18. Kattfjordsvaet | 19. Brensholmen | 20. Otervika |
For klatrere er det nordvestre hjørnet av Kvaløya mest tiltrekkende, med alpine tinder som stiger rett fra havet til drøye 1000 meters høyde – laget med gneis, granitt og linjal. Klatremulighetene burde tiltale dem som liker reine linjer, med riss og diedere i fast fjell og ruter på opp til 10 taulengder. Hollenderan har 70 - 80 ruter, de fleste av dem på 5- og 6-tallet. Blåmannens nordvegg tilbyr brattere, teknisk klatring i lange formasjoner; en ministorvegg med i alt 8 ruter, 250 - 400 m. Sportsklatrefeltene kan by på mer «moderne ruter» og moderne graderinger på sva, bruddflater, lister og småflak, i stor utstrekning boreboltsikret.
Også vinterstid er det mye fin klatring å finne på Kvaløya, i varianter fra fosseklatring i liten skala til lange, seriøse alpinruter på mange hundre meter.
Klippesesongen på Kvaløya er kort, vanligvis fra medio mai til medio september. Godvær kan gjøre det mulig å krangle med seg fingertuppene opp en sørvegg midt i april. Votteklatring kan derimot drives hele året. En vinteralpinist kan godt finne sitt i november, og etterjulsvinteren varer lenger enn til påske. Fram til juni er det mulig å få seg skiturer i midnattsol på Store Hollendaren og Storstolpan. Men husk at Atlanteren er nærmeste nabo og at ingenting kan tas for gitt når det gjelder været. Det samme gjelder skredfaren.
Skattøramuran
Restene av sjøflyhangarer fra krigens dager er et godt alternativ til inneveggene når det begynner å bli varme i sola utpå vårparten. Innimellom oppstabla seilbåter og malingspann, solskvetter og en duft av saltsjø, solar og råtten tang står det igjen et par gråsteinmurer på 5-6 meters høyde. Fugene spiser fingertupper, og den rått tilhogde granitten gir ganske andre følelser under svaskoene enn sand og epoksy.
Lunheim
[7]
Det gamle steinbruddet på Lunheim fryser ofte til med fosser i flere avsatser på vinteren, og er et fint øvefelt for isklatring. Avsatsene er 10-15 meter høye.
Lyfjorddalen
[8] Et lite felt i Lyfjorddalen byr på 5-6 lekre, bratte og sørvendte småruter på fineste granitt. Feltet ligger 20 minutters kjøring fra byen og 5-7 minutters gange fra veg, og tilbyr grunne og halvgrunne riss, flotte flak, topptaufester og borebolter, egen stålbørste og sol til klokka 20. Veggen er 8-10 meter høy og 1,5 meter overhengende. På toppen av veggen står det et par bolter som tillater sikring ned til topptaufestene.
Kjør over Finnvikdalen mot Lyfjord. Omlag en kilometer før fergekaia i Bellvika finner du ei hendig parkeringslomme på venstre side. På høyre side ser du klumpen et par hundre meter oppe i lia. Sett stø kurs, og du finner følgende ruter:
[9]
- Barskogvern, 4. Opp liten, hellende plate på store ting.
- Det glatte lag, 7-. Veggens mest overhengende, som flater ut midtveis uten at dét gir mye hvile.
- Forsmådd elsker, 8-. Overhengende opp lister, flak, undertak og finurlige fotflytt. Hard, teknisk og herlig!
- Utro elskerinne, 7+. Høyrevariant av den forrige, har tre første bolter felles. Går til samme tt-feste som "G&F".
- Gutten & Fanden, 7-. Veggens flotteste? Overhengende. Buldrestart inn i nydelige flak. Spennende crux.
- Gjøkungen, 5+. Flott klatring opp store tak, riss og flak. Overhengende. En halv grad opp om du ikke bruker diederet i starten.
Veggen er renset, men vær våken, særlig på toppen av "Det glatte lag". Klikk på det lille bildet for å se ruteoversikten!
Sjurfjellet
Rett under toppen av Sjurfjellet ligger det en liten, men barsk vegg som byr på bratt listeklatring på 5- og 6-tallet, ikke så ulikt Brensholmen eller Camelveggen. Veggen ligger på sørvestsida av toppen, vendt mot lille Blåmannen. For uproblematisk parkering, parker ved Kvaløy kirke og gå mot vest. Følg høyspenten rundt myra og skrå deretter oppover mot høyre til Sjurfjellet.
[10]
En 15-20 meter høy, loddrett til svakt overhengende formasjonsflora belønner deg med vedholdende og teknisk finurlig klatring, og arbeid nok for en dag. På hovedveggen går det sju tydelige, selvstendige linjer. Klikk til høyre for å se hvordan det hele tar seg ut en seinsommerkveld.
Klippens historie er lang, men i 2004-2010 er den blitt familievennlig boltet for leding og utstyrt med moderne snufester. Av hensyn til hekkende rovfugl bør veggen få ligge i fred på forsommeren, men til gjengjeld er den et fortreffelig tilholdssted en tidlig høstkveld.
Korteidet
Dette er buldrefeltet par excellence i Tromsø, utstyrt som det er med preparert landingsfelt av sand, golvteppe, topptaubolter, vaktmester, speakerbu og egen stålbørste. Det dreier seg om to små granittvegger, åpne for vær, vind, storhav og skihopperes innsyn. 
[11] Veggene er omhyggelig preparert gjennom en mannsalder, og ikke en millimeter er ubeskrevet. Men generasjonenes sang ljomer like godt ennå, i en frodig gjengivelse av de nordnorske og vestnorske folkemålenes ordrikdom. Sannhetens øyeblikk inntrer oftere her enn de fleste andre steder, likeså erkjennelsen av at det er forskjell på 4+ og 4+. Sistnevnte kan være ganske umulig.
Småbakkan
[12]Buldrefeltet i Småbakkan, opp for Store Blåmannsvika, er et mer moderne tilskudd til den tauløse tindesporten i Tromsø. Feltet er nytt og potensialet ennå uavdekket, men Normalsteinen har allerede sust inn på toppen av "mest repetert"-lista. Et klikk på bildet tar deg til mer detaljerte beskrivelser på "Kvaløya Archives".
Den som koster på seg et blikk opp i lia mot sør, ser rett inn i mekanikernes gamle og gode øvefelt, Vassura. Verken navnet eller veggen gjør så mye av seg, men skjuler Kvaløyas største takoverheng, åstedet for mang en 
[13] rødvin i port-a-ledge, et utall rustne bolter samt klassikere som Hjerteress, Stol på rurpen, Bæsa, Drømmediederet, Osnesdiaredret og Psyko. Historien er en generasjon eldre enn på Normalsteinen, men granitten merkes ikke av slikt. Klatringa er førsteklasses.
Lillebaugen
Som navnet sier, er denne veggen på sørsida av Middagsfjellet halvparten i størrelse og bratthet av sin navnebror blant Hollenderan. Til gjengjeld er rissene er halvparten så dype. Men granitten er like fast og klatringa like rein som på storebroren.
Veggen ligger et kvarters gange opp fra Grøtfjordklumpene, og byr på flere fine ruter på et par taulengder. Greieste retur går ned renna like til venstre for "Fort Hjort". Noen av rutene krever en del kiler i mindre størrelser, eventuelt små kamkiler.
Rutene (Klikk her for ruteskisse) [14] 
[15]
- "Fort Hjort", 3 tl, 4/5. I
- "Krongjort", 3 tl, 5.
- "ørnediederet", 3 tl, 5+/A2.
- "Det svarte beltet", 3 tl, 5/6.
- "Bonzos kamin", 3 tl, 4.
- "Vintervegen", 3 tl, 4/5.
Tårnpillaren
[16] Massivet av Grøtfjordryggen er umulig å overse når du runder svingen innerst i Vågen. Litt inn fra Kråa, opp mot Store Hollendaren, løper det ut i en mektig pillar som dundrer et utropstegn i ura og hekseskudd i nakken. Men utilnærmelig er den ikke. Over en kort anmarsj på glatt granitt og fossevåt mose langs bekken fra breen venter et par hundre meter med snille sva og deilige diedere før det hele topper seg i to-tre taulengder bratt og luftig rissklatring mot toppen. Det er gått to ulike ruter opp Tårnpillaren. Den originale linja på 10 taulengder ble gått av Sjur Nesheim og Ove Skjerven 1. juli 1978. To år seinere kom Magnar Osnes og Håvard Nesheim og gikk ei mer direkte linje, en taulengde kortere. Rutene krysser hverandre der svaveggen møter toppveggen. Returen går mot nord og ned grasbakkene mot Vågen.
Smørklatten
[17] Smørklatten hadde fortjent et bedre navn, for den ligger slett ikke og dvasker seg i Grøtbreen. Den er en luftig liten panikkel som faller fint inn i traversen fra Nonstind til Store Hollendaren. Ruta starter på sørsida, traverserer mot høyre opp til nordskaret etter en taulengde, deretter ut i østveggen, høyt over Storvatnet, og til topps. Utvegen er en 45 meters frirappell ned mot breen. Smørklatten ble gått første gang av Jan Ulvin og Ove Skjerven i 1978.
Mellomtind
[18] Fjellet heter Mellomtind, og det det ligger mellom er Sørtind og Tromtind, rett vest av Tromvik. Nær toppen holder det en sørvendt, fast og formasjonsfylt granittvegg, to hakk nord og en grad ned for Gullknausen. Klatringa er kanskje også litt mer mellom enn gull - lite overhengende pump, litt lav her og der, men mange fine dager for hobbyklatrere som kan kose seg med godvær og blåbær. Men rissene er fine og friksjonen førsteklasses. Veggen er brattere enn Lillebaugen, og et godt svar når spørsmålet er dagstur og flertaulengders femmerruter. Det er bekk på anmarsjen, tiriltunge ved innsteget, smell i rissene, knall i kaminene, sus over svaene, lett retur og utsikt til Grønland. Femti meter fra utsteget og rett under hovedtoppen ligger sjølve solhylla, der du kan hvile ryggen mot fedrelandet mens du spreller med bare bein over bare hav, trøster tørsten, drømmer de drømmene du drømte om å drømme i fjor og lar sjela dale mens tankene stiger. Mellom deg og fiskene finnes bare hai og havørn, mellom deg og himmelen finnes ingen ting. Og hvis du vil, kan du vinke med tåa til kokka på Jan Mayen.
Rutene
- "God på bunnen", 3 tl, 5-. I første halvdel fin rissklatring a la Storsvaet på Hollenderan, i øvre del ganske rotete. Det går an å gå av mot høyre før toppen.
- "Himmel og Hav", 3 tl, 5-. Fin klatring over hele det vanlige utvalget av granittformasjoner.
- "Fornøyelseskanalen", 3 tl, 6-. Bratteste rute i veggen, en luftig og fin kamin og et snedig fotriss mot toppen av 2. taulengde.
Alt er godt sikret - ta med ei vanlig Kvaløyhank med kiler og kamkiler.
[19] 
[20]
[21] 
[22]
Storstolpan
[23] Fjellklatring på høyde med det beste i Hollenderan! Fjellet er etterhvert godt kjent som skitopp, mens få har klatret der. Sannsynligvis er anmarsjen den eneste grunnen til det, eventuelt det faktum at veggene ikke synes før du er der.
[24]Men så lenge snøen ligger, er det ikke verre enn en time og en halv i alminnelig motbakke. Gå rett fram over skaret i stedet for å ta den siste bratta til topps. Veggen ligger på sørøstsida av fjellet, vendt mot Ersfjorden, og returen gir seg selv.
Kattfjordsvaet
[25] Dette er et gammelt og nesten glemt klatrefelt innerst i Nordfjorden - men bør få en ny vår etter at de fleste rutene ble boltet på moderne vis i 2004, av Sjur Nesheim og Tore Albrigtsen. 
[26] La deg ikke skremme av innslagene med "ofte vått" på ruteskissa, for i tørt vær er dette førsteklasses svaklatring, og velsikret tillike. Rutene er på 2-3 taulengder, holder grad 4 til 5-, og ble gått første gang på 1970-tallet. De nye bolterutene er utstyrt med gode standplass- og snufester og følger i grove trekk de gamle linjene - dog litt mer frigjort fra gressfylte riss og andre naturlige sikringsmuligheter. Svaet er lett synlig fra vegen når du kommer kjørende ned mot Nordfjordbotn, og anmarsjen er i særklasse kortest pr taulengde på Kvaløya. Veggen har sol til kl 21.
Brensholmen
[27] Vårens vakreste klippeklatring. Ved Kvalvika, ut mot Malangskjeften, ligger et par koller som er lite å se til fra vegen, men som skjuler bratt listeklatring opp til en full taulengde. Den største av dem lyder navnet Storsalen. 
[28] Veggene har vært sporadisk besøkt gjennom 25 år, men først de seinere åra er området tatt i bruk for alvor. Nå er mange ruter utstyrt med toppfester og borebolter. Parker på Ringvalen, langs vegen til fergeleiet, og følg veg og kjerreveg forbi Åsamyran og fram over Storsalen. De fleste rutene ligger på utsida av Storkløfta og Sauholekløfta.
Otervika
[29] "Vi klatra i shorts kl 23 på fredag på noen kjempefine nøtteruter. The Long Beach Wall ble han døpt; 7 meter høy og 20 - 30 meter brei. Mange fine ruter, Gorillas Orgasmus er ei fin, overhengende rute til venstre på veggen, ca 5. Traversen "Fingerskin" går rett over bakken, 5/6-. Mange andre ruter og ei nydelig sandstrand." (Are Mellem, Jan-Arvid Ingulfsen, Are Navas og Hans Olav Grøttheim 17.5.81.) Veggen er fortsatt mye brukt i kombinasjon med strandliv i Otervika. Sti over haugene 100 meter før snuplassen i Sandneshamn.